Idag så våknet jeg veldig tidlig forhold til det jeg pleier å gjøre. Var egentlig ganske godt også. Brukte derfor tiden til å lese litt mer i boka mi. Nå gleder jeg meg bare til det beste jeg veit. Jeg har nemlig ny frisør time i dag. Glede. Er noe av det beste jeg vet. Bli dullet skikkelig med på håret. I dag så blir fortsettelsen med å få lyst hår. Striper som skal på plass i dag. Får nesten fikse meg ferdig før jeg må ut døra. Ha en fin dag.
Blogges senere <3
Jeg og Jøran var jo på Sir Elton John konsert på Bystranda da vi var i Kristiansand. Hadde jo bare verdens magiske opplevelse med å se han opptre. Har sett på en del blogger om folk som forteller om innpåslitne mennesker. Hovedsak så går det i at det er menn som gjør det. Vel, her er det litt annerledes. Derfor tenkte jeg å fortelle dere nå litt om den opplevelsen. Ikke ta dette her ille opp, for jeg er ikke imot andre damer osv, men når jeg er ute å skal kose meg med å være på konsert er det ikke akkurat sånn her jeg vil det skal være.
Det som først og fremst irriterer meg og la en bitteliten demper på den magiske kvelden akkurat der og da er hvor lite sosiale antenner mennesker har når de drikker alkohol. Innpåsliten dame som driver å gnikker vaginan sin mot ryggen og låret mitt på stranda, mens hun stryker og klapper meg på rompa mi. Og ikke gir seg når man bytter plass og går fem meter unna gang på gang, og jeg fikk til og med Jøran til å stå ved siden av meg til slutt (han sto noen meter fra meg) Og fortsatte da også litt foran han. Ta et hint, du er ekkel. En gjeng ungommer som sto å stirret og snakket høylytt om at “se på hu der da hun er..” når jeg seriøst står rett ved siden av og hører alt dere sier. Det trenger jo ikke å være at dere sa noe negativt, men det å snakke om meg som om jeg ikke hører noe av det dere sier selv om jeg står en halv meter unna og møter blikket deres er utrolig ubehagelig. Hallo, jeg er en person jeg også, jeg er ikke døv og jeg har sosiale antenner og får med meg når dere stirrer og snakker om meg. Fulle folk som hopper bakover på stranda i et forsøk på å gjøre et kult move, men egentlig ser skikkelig teit ut og treffer albuen sin på skulderen min så jeg nesten får sølt vin og øl på meg, men ender med at jeg rygger unna å forårsaker at vedkommende bak meg heller sin egen øl over seg selv *Flaut* Det mest irriterende må faktisk være mennesker, særlig menn, men også damer da i denne sammenhengen, som tar seg den retten å ta på oss. Altså heisann jeg står her jeg, og legger bare hånden min på rumpa di i sånn 15-20 sekunder. NEI, DET ER IKKE GREIT.
Dette er ting som går igjen nesten hver gang jeg er ute og jeg er så lei. Så til alle som føler seg truffet, skjerpings!
Blogges senere <3
God morgen alle sammen! 🙂
Nå sitter jeg alene i leiligheten. Litt godt, men samtidig veldig tomt. Jøran er å hjelper faren sin med å kjøre ett lass på henger, siden han ikke klarer det selv. Da blir det automatisk slik at man blir sittende i sin egen verden å tenker over saker å ting. Det som slår meg akkurat nå er at jeg har vell ikke fortalt dere helt hele historien angående sykdommen til pappa. Så derfor tenkte jeg nå at jeg skal være veldig personlig. Kan hende jeg blir refset for dette senere, men dette er min måte å takle dette her på. Jeg sier ikke at jeg føler med de som har mistet faren sin osv, for det er en helt annen sak. Men jeg føler med de som er i samme situasjon som meg med det å ha en syk far eller mor. Jeg må ikke sitte her å fortelle at pappa er syk, men jeg føler kanskje at hvis jeg forteller dere det så vet dere mer hva som foregår, hva som har skjedd og om hvordan dere kan klare dere, hvis dere er i samme båt som meg. Jeg gjør et forsøk hvert fall.
~~~~~~
Det hele startet med at i 2012, da vi enda bodde i Lom, når pappa var ute å trente seg opp igjen etter sitt andre hjerteinfarkt, så følte han at det var noe som ikke stemte. Han ble ikke så i god form etter tiden slik han hadde håpet, å magen hans ble bare mer å mer hard. Han trudde selv det bare var vanlig magesår eller et resultat av for mye anstrengelse i trening. Tok derfor fri fra det noen dager, men ble fortsatt ikke bedre. Han bestemte seg derfor for å gå til legen. Det er jeg veldig glad for at han gjorde. Han ble sendt direkte til Lillehammer sykehus for å ta røntgen og CT. Viste seg at han hadde mange kuler i magen, som hver stykk var ca 5-10 med mer i diameter. Det er mye når du tenker på at det er i magen. Så ikke rart pappa sin mage var så hard og vond. Han ble sendt til kreftavdelingen. Der fikk han den beskjeden: ” du har lymfekreft. Den typen kreft som du aldri blir kvitt, du blir aldri hundre prosent frisk, men vi kan holde den i sjakk. Du dør ikke av den men du dør med den.” Da pappa da kom hjem fra Lillehammer å fortalte meg dette her, så skal jeg ærlig innrømme å si, jeg knakk sammen rett foran pappa. Jeg klarte ikke å slutte å gråte. Hadde det så vondt. For jeg hadde hørt at når man fikk kreft da var det beskjed om at da skal man snart dø. Jeg som pappajente taklet ikke den beskjeden så bra, men pappa trøsta meg å sa at dette kommer til å gå bra. De er flinke med sånt nå til dags.
I fire år gikk pappa å fikk cellegift, 6mnd med behandling å ca 6mnd uten før det da var på ny igjen med cellegift. Sånn gikk det i ca fire år. Legen til pappa spurte han om kan kunne være interessert i et forskningsprosjekt på den typen lymfekreft som pappa har. Fortalte at en på Radiumhospitalet har et prosjekt der nå som han kunne bli med på, å at alt av utgifter blir dekket. Dette ble da pappa med på. Så etter mange turer opp å ned til Oslo så var han i gang. I mellom tiden så har den vært en spesiell hendelse som har satt støkk i meg. Pappa fikk en infeksjon hvor han ble værende på Lillehammer sykehus i lang tid. Da holdte det på å gå skikkelig galt, vi kunne ha mista han. Men sterk som han er så klarte han å komme seg igjen. Å det er jeg så glad for. Nå for ca to år siden så var pappa å fikk tatt en vedlikeholdsprøyte (en sprøyte som skal holde ting i sjakk å som gjør at man slipper cellegift), verdiene til pappa var såpass bra at de tok sjansen på at han kunne få ta den. Nå for ikke mange ukene siden, så var han på Radiumhospitalet på sin årlige sjekk hvor de da skulle se hvordan denne sprøyten har fungert. Det hadde den da gjort. Glede. Så pappa fikk da ny sprøyte. Han skal fortsette å gå til kontroll nesten hver 3 mnd, men bare det at han slipper cellegift å klarer å holde det vedlike med denne sprøyten, er noe som jeg og mamma er veldig glad for. Er lettet.
Men oppi alt dette her så har da pappa hatt noen føflekker som hudlegen her på Lillehammer ikke syns noen ting om, så sendte de inn, å fikk svar tilbake om at det er kreft i de. Han var å fikk tatt inngrep på de for ikke så lenge siden, men som jeg skrev i ett tidligere innlegg da vi møtte han i byen på tirsdag, så måtte han ta ett nytt inngrep i den som var i hode. Der fikk di tatt ut en stor klump som er litt større enn en 5krone og ca 1-2cm tykk. Jeg var veldig redd for at dette her skulle gjøre det vondt verre for kreften han allerede har, men inngrepet gikk bra, å dette er to forskjellige benadlinger som ikke ødelegger for hverandre. Så en veldig god nyhet å høre for ei som er skikkelig pappajente. Disse årene her har på mange måter vært utrolig tøffe, men samtidig oppi alt dette her så har det også vært veldig godt. Ting har gått bra og vi har bare måtte være sterke sammen å har bare blitt mer å mer knyttet på mange måter.
Jeg vet ikke om dere syns dette her var helt på trynet av meg å fortelle, men jeg må si jeg var litt redd for å åpne meg så mye som jeg gjorde det. Men skal jeg være ærlig.. det var litt godt også å få ut litt om det som har skjedd. Er det noe dere lurer på så er det bare å spørre. Å vil dere ha mer sånne personlige innlegg, så si ifra om hva dere evt vil høre mer om. Jeg prøver så godt jeg kan å glede alle.
Blogges senere <3
