Ting blir ikke alltid slik du har sett for deg. En garderobe er en metafor for meg som tilhører venninnene mine, de har hvert sitt skap. En skapdør som har vært åpen i noen år, har det nå gått så langt med at jeg ikke vil lenger at den skal være åpen. Det er for mye stygt i akkurat dette skapet her, for mye dritt som bare har samlet seg opp i gjennom årene. Nå har det som sagt gått så langt at jeg vil ikke se skapet mer. Dette er trist og dumt, men når barnslige ting blir det som skal ta mye tid og at man ikke vil at man skal ha flere skap, så har jeg nå kommet dit hen at det gidder jeg ikke mer. Døren er lukket for godt!!
Jeg vil heller prioritere de skapene som står igjen og som jeg ikke vil lukke døra på. Det er noen skap som en dør er igjen på og hvor den andre er åpen. Det betyr at det er noen jeg ikke ser så ofte eller prater så mye med, men som alltid har vært der allikevel opp i gjennom. Godt at de skapene ikke er lukket for godt. MEN det er ett skap hvor nå begge dørene står åpen, og som jeg er utrolig glad for. Nå kan vi endelig tilbringe tid sammen uten at det blir bråk fra det skapet som er lukket for godt.
Mine fine fine skap som betyr masse for meg og som har mye fint i seg <3
Hei mine kjære lesere ♥ Nå har det skjedd igjen, det som jeg egentlig ikke ville skulle skje. Jeg har vært borte fra bloggen igjen – alt for lenge. Jeg trodde det da jeg skrev innlegg sist at nå var det lysere tider i møte at jeg ville klare å skrive innlegg hver dag igjen – noe jeg tydeligvis ikke var klar for enda. Jeg beklager så veldig mye for dette. MEN jeg tror kanskje at jeg har klart i denne perioden her å lyttet mer i kroppen min nå enn noen gang før. Jeg har lært at kroppen min trenger masse hvile når den ikke er bra, noe jeg nå har tatt hensyn til. Jeg kjenner det at det føles mye bedre nå enn det det har vært, men er fortsatt mye igjen til jeg er der hvor jeg var. Men jeg er på god vei å det er foreløpig det viktigste for meg. Skal gjøre alt jeg kan nå for å ikke komme tilbake igjen der nede hvor jeg har vært. Nå har det seg jo slik at jeg må jo nesten ta en slags oppdatering jeg nå da fra siden sist jeg skrev innlegg. Ikke så veldig mye som har skjedd men noe er det jo.
♥ Har vært på gastroskopi i Moelv. Det gikk for såvidt greit, de fant ikke ut noe feil men ville sende notat til fastlegen min om at han anbefalte at jeg måtte bli mer grundig undersøkt. Så da venter man bare fortsatt på å høre fra fastlegen da.
♥ Har vært å sett på filmen om Queen og livet til Freddie. Fy faen for en bra film. Unnskyld utrykket men har du ikke sett den filmen så vil jeg anbefale deg å dra å se på den.
♥ Har hatt noen dager på jobb (blitt noe mindre der i perioder, så håper det tar seg opp igjen snart)
♥ Har hatt selskap i Lundegården hvor jeg har vært vakt. Også har jeg også brukt litt tid der på å vaske og ordne lokalet igjen til neste selskap.
♥ Har vært hockeykamper, pluss den største begivenheten av de alle – hockey classic, hvor jeg var så heldig å få være vakt igjen, å Lillehammer klarte å slå tilbake å slo Storhamar 3-2 foran 9100 tilskuere i Håkons Hall. Helt magisk!
♥ Også har jeg som sagt lyttet til min kropp som har trengt mer hvile nå enn noen gang før, så da har mye av tiden gått til å se på sjakk på tv, og nå har vintersporten begynt så sett litt på det også, også har jeg jo så smått begynt å planlegge en del av julegavene.
Har hatt en kropp som ikke har vært helt på lag i denne perioden, så det å sitte å gjøre skolearbeid har jeg heller liksom ikke orket å gjøre, har satt meg ned å startet flere ganger, men så har det bare gått ei lita stund å så har jeg bare vært helt ute av det igjen. Så jeg håper nå at kroppen er på vei til å bli bedre igjen nå. Jeg skal hvert fall bli mye bedre på å høre etter kroppen min når den trenger hvile, slik at jeg ikke ender med å være så lenge borte fra bloggen av gangen.
Denne uken som vi har startet på nå så er det ikke så veldig mye som er planlagt egentlig. I dag så har jeg en hals og en hodepine som ikke er så god, så jeg slapper av hjemme for å se ann hvordan formen utvikler seg utover dagen, blir den bedre så skal jeg i lundegården klokken 15 for å hjelpe May helen og broren min med å vaske, polere gulvet med maskin igjen den siste delen av lokalet som vi ikke har fått tatt. Men som sagt jeg får se hvordan formen er om jeg skal dra eller ikke. På tirsdag så er det jobb, og på onsdag så er det foreløpig ingenting (kanskje jeg setter meg ned å prøver igjen med lekser) senere på kvelden så må jeg slutte å drikke og spise ( jeg må faste) – grunnen er for at jeg på torsdag skal til sykehuset på ultralyd for å sjekke leveren min, å da må jeg faste kvelden før og møte opp fastende til timen. Senere på torsdagen kl 1530 så er det stuepikemøte på jobben. På fredag og i helgen generelt så har vi ingen planer foreløpig, men jeg skal vel gjøre i stand hjemme i huset til mamma og pappa til de kommer hjem 27.nov fra 8 uker i Tenerife. Gleder meg til de kommer hjem hvert fall! ♥
Hei hei mine søte lesere ♥ Jeg er I live, selvom det har vært veldig stille fra meg den siste tiden. Grunnen til at det har vært lite blogginnlegg er fordi at jeg i over en uke nå å hatt kraftig influensa med halsbetennelse. Da har jeg ikke orket og følt noe for å blogge, har heller brukt tiden på å sove og slappe av på sofaen. Det er også en litt annen grunn for at jeg har hatt en del turer hvor det har vært veldig stille på bloggfronten. Tenkte nå jeg skulle være ærlig med dere å fortelle dere hva som foregår, hvert fall fortelle det jeg vet selv, så skal jeg heller holde dere oppdatert å fortelle dere mer så fort jeg får vite mer selv. Skal nå slutte å prate i gåter å heller fortelle dere det sånn det er. Saken er den at jeg nå i 2 måneder snart har gått å vært kvalm hver dag. Det har vært noen dager hvor jeg har vært så kvalm at jeg nesten har kastet opp, mens andre dager har vært at jeg bare har vært kvalm. Det har variert mellom at jeg har hatt det konstant hele dagene eller at det har kommet og gått flere ganger i løpet av dagen. Dette har vært og er veldig slitsomt å ikke minst ubehagelig – særlig når du i tillegg skal være på jobb. Så derfor har ikke jeg alltid orket å blogge når kvalmen har vært så kraftig. Samtidig også da som jeg har gått såpass lenge å vært kvalm, så har mensen min uteblitt. Så jeg tenkte jo mitt om at jeg kanskje var gravid, så jeg dro til legen å fikk undersøkt men prøven var negativ, altså – IKKE GRAVID! Har derfor tatt en del prøver for å finne ut av hva det er som skjer, men ingen som vet. Jeg fikk noen syre tabletter som jeg skal gå på i 2 uker, de er jeg ferdig med imorgen. Om det ikke ble bedring av kvalmen etter endt 2 uker så skal jeg komme tilbake for nærmere undersøkelse og at de sender meg på ultralyd og gastrotopi, det som både Jøran og mamma har vært gjennom tidligere. Håper de kan finne ut av hva det er som skjer. For det er ikke noe gøy å gå å være kvalm hele tiden. Da vet dere i hvert fall litt mer av grunnen til at jeg noen ganger blir litt stille på bloggfronten. Det er overhode ikke meningen, har jo ikke lyst til å svikte dere – men helsen min kommer i første rekke når det gjelder sånne ting. Håper dere har forståelse for dette, jeg blogger så mye jeg vil og kan når jeg føler at jeg orker.
Det har også gått noe tid i det å gjøre to store innleveringer til skolen. En av de har jeg allerede fått tilbakemelding fra med karakter. Ble helt satt ut når jeg så karakteren jeg hadde fått – fikk nemlig 5! Hæ? hvor sykt er ikke det! Jeg er så stolt av meg selv – smiler fra øre til øre! Da har jeg altså fått 4 på første innsendig, og 5 på andre. I dag så fikk jeg gjort ferdig tredje innsending. Så nå er det bare å vente til man får resultatet. Etter fullført studie og bestått så vil man mota diplom. Jeg kommer til å melde meg opp til neste studie etter å ha motat diplom, hvor jeg da vil ta en videre utdanning av det jeg allerede har tatt nå. Føler meg fornøyd med valget av studie jeg har tatt og det jeg skal fortsette videre med.
Jeg kom over ett innlegg på en blogg for ikke så lenge siden hvor vedkommende hadde lagt ut bilder av seg selv for noen år tilbake, for å se hvor mye man hadde forandret seg. Jeg syntes det var så fascinerende å se at man bare på noen bilder fra 4-5 år tilbake kunne se at man tydeligvis er blitt forandret.
Så jeg tenkte derfor jeg skulle prøve å lage mitt eget innlegg med gamle bilder av meg selv. Disse bildene her er ikke i rekkefølge etter år, men noen av de er det. Det eldste bildet er fra 2006-2007, også er det en del fra 2008-2009, også de siste bildene er fra 3år siden, å det aller siste bildet er tatt bare for noen dager siden.
Jeg kan ærlig innrømme å si at jeg blir litt sjokkert selv over at jeg faktisk har forandret meg så mye som jeg har gjort. Men samtidig så ser jeg at noen av kjenne trekkene mine fortsatt er der selvom du ikke ser det så tydelig. Briller jeg er avhengig av å ha, så på de bildene jeg ikke har briller så har jeg på meg kontaktlinser. Det også er jo med på å forandre en person. Men ta en titt selv på bildene mine å se selv om jeg har forandret meg eller ikke. Hva synes du?
Jeg har sett noen innlegg om hvor folk forteller hva det er de har i vesken sin. Ble derfor veldig inspirert av det, så tenkte derfor jeg skulle lage ett slikt innlegg selv.
Veske – NYPD ( New York Portable Design)
Det er alltid noen ting som jeg bare må ha med i vesken min uansett hvor enn det er jeg skal – jeg bare flytter tingene fra veske til veske ettersom hva det er jeg skal ut på. Det er veldig basic ting egentlig, mener nå jeg hvert fall. Kanskje dere har dette selv i vesken deres? eller hva?
Kleenex fordi man aldri vet når man må tørke vekk søl eller blir snørrete i nesen, nå i disse allergi tider så er nesen alltid rennende til tider. Så alltid berett. Det lille kameraet har jeg alltid liggende i vesken, siden man aldri vet når man må dokumentere ting, det lille kameraet er lettere å ta med seg overalt enn det store speilreflekskameraet mitt. Øretelefoner er med i tilfelle jeg trenger å stenge andre lyder ute å bare høre på musikk. Frisk fordi de er gode mot litt dårlig ånde. Solbriller er med uansett hvordan været er. Selfiestang er kjekk å ha med seg når man vil ta bilder. Penn vet jeg ikke helt hvorfor ligger i vesken, den bare har ligget der veldig lenge. Tampong fordi man aldri vet når mensen plutselig tar en snarvei og dukker opp tidligere enn antatt. Så er man i hvert fall litt trygg når man er ute frem til man kommer hjem igjen. Doc har jeg i vesken min i tilfelle jeg har vondt i halsen. Vaselin er kjekt å ha når man sliter med tørre lepper og lipgloss er for glans å farge når man vil freshe seg opp litt. Powerbank er kjekk å ha med seg om man blir strøm tom på mobilen når man er ute. Nøkler og mobil er ganske standard. Jeg går aldri noen steder uten verken mobil eller nøkler. Da får jeg helt panikk! Så er det lommeboken min da, med alle kortene mine. Øvelseskjøringsbevis, europeisk reiseforsikringskort, bankkort, fellesforbundet, morris, Lindex, Club vita, trumf og tampong/bind kort
Tenkte jeg nå skulle ta en liten oppdatering igjen på hvordan det går med foten min. Den er litt bedre enn den har vært, men har gode dager og litt dårligere dager, går sånn opp og ned. Etter å nå ha vært sykemeldt i 6 måneder, så begynner det endelig å skje mer ting. Fra å få beskjed om at det bare er en kraftig forstuelse i foten til måneder etter få vite at det er leddbåndet til at det går enda lenger tid å får sterk medisin (det samme som de som har epilepsianfall tar) for nerve uten å sjekke grundig først, så har de nå etter 6 måneder endelig sendt henvendelse til nevrologisk avdeling. Gikk to uker etterpå før jeg fikk svar i posten. Fått henvisning til nevrologisk avdeling på sykehuset den 22.desember klokken 0830 (skjønner ikke hvorfor de ikke kunne fikset den henvendelsen tidligere, men skal ikke skjønne alt i helsevesenet) Trodde ikke jeg kom til å få komme på den undersøkelsen før over nytt år jeg, men heldigvis så klarte de å få det til tidligere. Nå blir det i hvert fall gjort, å de skal da ta grundige tester med elektroder på foten min. Har også hatt dialog møte med nav og sjefen min hvor vi kom til enighet om at jeg kunne prøve meg litt noen timer på jobb for å teste ut foten min litt. Fastlegen min syntes det var en fin ordning og sykemeldte meg 50% Har nå fått prøvd meg i to dager på jobb (søndag og i dag) selvom det ikke var mange timene, men var godt å kjenne litt på det å være litt i gang igjen. Håper det ikke er så lenge til at jeg kan komme 100% tilbake i arbeid.
Nå vil jeg fortelle dere om en veldig ubehagelig opplevelse som skjedde meg for en del år tilbake i tid. Grunnen til at jeg vil skrive dette innlegget her akkurat nå, er rett og slett for å advare dere unge jenter og gutter, å ikke for å henge ut noen i det hele tatt. Jeg vet selv hvor stort dette presset kan være, og det er akkurat derfor jeg synes dette er et utrolig viktig tema som må tas opp.
Som dere sikkert har forstått på grunn av overskriften så ble nakenbilder av meg sendt rundt. De personene som sendte disse bildene videre var noen jeg virkelig stolte på, og det var kanskje det som var det verste. Man tror så gjerne at de menneskene du ønsker godt, ønsker deg også godt. Det er dessverre ikke alltid det er sannheten, og det gjør så jævlig vondt noen ganger. Jeg fikk heldigvis beskjed om dette tidlig, av noen jeg faktisk ikke kjenner så godt engang. Det er så utrolig godt i slike situasjoner å vite at det finnes gode mennesker der ute blant disse folka faktisk, som sier i fra når slike ting oppstår istedenfor å være med på å bidra til å sende disse videre. Det har vært en ganske hard, men veldig viktig lærepenge for min del. Aldri etter dette skjedde har jeg sendt bilde av kroppen min til noen, og det kommer jeg aldri til å gjøre igjen heller. Jeg ønsker bare ikke at noen skal ha bilder av kroppen min på sin telefon, enkelt og greit. Jeg skulle så gjerne ønske at noen kunne ha fortalt meg for noen år tilbake at jeg aldri må føle meg presset til å sende slike bilder av kroppen min til noen, uansett. For meg var det veldig viktig der å da å bli akseptert av disse guttene, og at de skulle like meg. Dette er altså gutter jeg var forelsket i opp gjennom årene som jeg trodde det skulle bli noe mer med. Det er så utrolig synd at jeg noen ganger trodde at jeg kom til å bli akseptert på grunn av noen nakenbilder. Jeg har heldigvis blitt eldre, og nå forstår jeg at det ikke er kroppen min jeg skal søke aksept for. Det er faktisk personligheten min og mine verdier og holdninger. Aldri føl deg presset til å gjøre noe du egentlig ikke vil for at du vil noen skal like deg.
Nå kommer det ett veldig personlig innlegg om noe som jeg har opplevd opp gjennom hele livet mitt.
Det hele startet med at jeg allerede i første klasse ble mobbet og opp gjennom hele barneskolen, ungdomsskolen og videregående. De første årene så var det det som nå sikkert blir bare kalt for små ting å det er da ikke noe det da kjære deg. Men for ei jente i 1 klasse og opp til 7 klasse så er de små tingene veldig store ting. Veldig sårende og ikke noe morsomt å oppleve i det hele tatt. Det var alt fra brilleslang, du er så dum fordi du ikke kan lese, tissejenta (jeg hadde faktisk problem med blæra mi helt fram til jeg var 15år, så jeg kunne plutselig tisse på meg for ingenting, blæra mi klarte ikke å holde igjen) Når du da blir mobbet for å ha tisset på deg, så er det veldig vondt. De viste det jo ikke, men det var jo en grunn til det. Syns ikke man skal ha rett på å mobbe noen når man har sykdommer eller helseproblemer.
Når jeg går i 5 klasse og en i 7 klasse sier at « Kom hit jeg skal ta deg å knulle deg å lage barn med deg og vi skal gifte oss» Da gikk grensa for meg. Dette sto på en lapp i ene læreboka mi som jeg ikke oppdaget før på lenge. Var noen gutter som hadde fått en gutt som ikke er helt normal til å tro det at det var sånn man kunne skrive til jenter for at de skulle like enn. Men det funker ikke helt. Jeg ble helt fra meg å løp til mamma og pappa å viste de lappen når jeg fant den, da ble læreren på skolen tilkalt også fikk de vite situasjonen.
Jeg har hele livet mitt slitt med lese og skrivevansker, men tok mange år før jeg fikk den hjelpen jeg kunne. Så da når man blir mobbet for at man skriver feil og leser feil da er det ikke så veldig morsomt. På ungdomskolen ble det verre. Jeg var på den tiden en veldig ærlig person, så visst jeg likte en person så gikk jeg bort til vedkommende å sa dette. Det resulterte jo i at de egentlig kunne si å gjøre hva de ville med meg fordi de da trillet meg rundt lille fingeren. Jeg var jo betatt av de, så jeg trudde jo de sa det de sa osv til meg fordi de likte meg, men det var jo bare for at de skulle få en sjans til å komme ned i buksa mi. Dette resulterte igjen med at jentene og guttene gikk rundt å kalte meg for hore, fordi jeg var så lett på tråden mente de. Jeg syntes ikke jeg gjorde noe som helst for at de skulle tro noe sånt, men da bare fordi jeg var så ærlig så fikk jeg tilbake på det værste tenkelige måten.
Jeg ble også gående helt alene en periode. De venninne mine jeg hadde på barneskolen de bare plutselig utstøtte meg når vi begynte på ungdomskolen. Jeg ble så nedfor og lei meg at jeg i en lang periode gruet meg så fælt til å dra på skolen at jeg kastet opp hver morgen. Etter en stund gikk det så langt at jeg måtte si ifra til læreren min hva som foregikk. For jeg begynte å kaste opp på skolen også. Vi alle jentene ble samlet i samme rom for å prate mens guttene fikk ut å lufte seg. Så ble det fortalt til alle jentene hva som er galt. Da sa alle sammen at de ikke kunne se det siden jeg alltid var så blid, men de syns det var noe siden jeg alltid gikk alene. Etter den samtalen ble jeg plutselig tatt imot av noen av de andre jentene som jeg ikke trudde ville være venner med meg. Det gikk heller ikke lang tid før jeg ble tatt imot av en gjeng som jeg syntes virket som den kule gjengen på skolen. De røyket og drakk også sto guttene på skateboard. Men for at jeg skulle bli med i gjengen, så måtte jeg jo røyke og drikke jeg også. Dette var da gruppepress. Jeg godtok det da for at jeg ville være med de kule og hadde det plutselig bra igjen. Men jeg hørte fortsatt dette begrepet billig tøs hele tiden. På videregående så ble det litt mindre mobbing, ikke så åpenlyst hvert fall. Om det ikke kanskje var hensikt at det skulle være mobbing, så følte jeg uansett at jeg ble mobbet hele tiden. Når jeg går også kommer det en gjeng som jeg ser prater og hvor de plutselig snur seg mot meg å ler, peker og hvisker og tisker igjen før de ler kjempe høyt igjen. Det er det værste jeg vet. Det er så vondt. Skjønner enda ikke en dag i dag hva det dreide seg om. Kan fortsatt få en følelse den dag i dag om at folk rundt meg når jeg ser at de stirrer på meg å snur seg å ler, så føler jeg at det er meg de prater om. Ikke sikkert det er det, men det bare virker sånn med måten de oppfører seg på.
Jeg fikk vite da jeg begynte på videregående at han ene i gjengen jeg var med i på ungdomskolen, var blitt ett narkovrak. Han var med i den værste banden i dalen, og da han kom til stor byen Oslo så ble det bare verre. Han har blitt bedre nå. Fått seg dame og barn, men tenker fortsatt det at jeg er egentlig glad for at det ikke ble noe mer av gjengen når vi begynte på videregående. For da hadde faktisk jeg endt opp slik som han. Å det er jeg glad for. Men savner gjengen litt må jeg innrømme. Vi hadde det utrolig morsomt sammen å fant alltid på saker og ting. Han som endte opp med narkotika, var jo en av de jeg var kjæreste med på ungdomskolen, gjennom hele ungdomskolen så bytta jeg på å være sammen med han og to til. Men er jo ikke derfor jeg savner gjengen, men bare det at vi kunne møtes hver dag å bare snakket, det var så herlig. Det er en av de beste minnene jeg har fra ungdomskolen, fordi denne gjengen her støttet meg gjennom tynt og tungt i den værste tiden når jeg ble mobbet. Takk for at dere støttet meg. I dag har jeg det bra, og dere har litt æren for det.
Jeg vet ikke helt hva det egentlig er jeg vil med dette innlegget her, men følte bare litt for å lette på trykket med noe som har vært med meg hele livet mitt faktisk.
Da er det tid igjen for at jeg skal være veldig personlig igjen. Det er sikkert noen som kanskje ikke kommer til å like dette her, men dette her er min måte å komme gjennom ting på. Dette her er min form for terapi.
For ca 7-8 år siden møtte onkel min ei fantastisk dame. De utfylte hverandres tomrom og var bare skapt for hverandre. Lenge siden jeg hadde sett onkel stråle så mye av lykke som han gjorde da hun kom inn i livet hans. Helgen min har vært veldig preget. Helgen ble ikke sånn det skulle være. Mamma og pappa skulle jo gjøre i stand for å ha 80års dagen til onkel Bård i feriehuset vårt på Averøya. Som de skulle feire på lørdag. Slik ble det dessverre ikke. Jeg skjønte det var noe da mamma plutselig ringte meg på fredag. Da hun først spurte om det går bra med meg og Jøran hørte jeg på stemmen hennes at det var noe som ikke stemte. Å da hun fortsatte med å si « Jeg har en veldig trist nyhet» Da gråt jeg innvendig allerede da. Å når hun fortsatte med « Tante Hjørdis er død» Da bare knakk jeg sammen i telefonen. Tårene trillet og jeg bare datt sammen på sofaen. Værst tenkelige hadde skjedd. Jeg knakk sammen i telefonen og da klarte ikke mamma å holde seg lenger heller. Vi begge satt å gråt i hver vår ende av telefonen.
Tante Hjørdis hadde tidligere på fredagen bare satt seg i sofaen for å lese avisen. Så har hun bare segla om. Onkel Bård hadde bare hørt et dunk, å kom inn i stuen å fant henne. Han ringte mamma med engang, så mamma og pappa kom rask til leiligheten hans ( de bor ikke så langt unna feriehuset vårt på Averøya) Da mamma og pappa kom dit så kom de nesten likt med ambulansen, de brukte visst nesten 1 time på gjenoppliving uten hell. Onkel Bård hadde bare gått rundt seg selv og ikke vist hvor han skulle gjøre av seg. Stakkars onkel. Huff får så vondt av han. Gråter så tårene triller når jeg skriver dette. Trudde jeg hadde gjort ferdig den biten på fredag, men er alltid noe som får meg til å tenke på det som har skjedd, å da bare kommer tårene. Selskapet til onkel Bård ble avlyst, men de skulle heller ha en liten sammenkost hos mamma og pappa bare for å få onkel til å ikke sitte alene. Men da jeg pratet med mamma i går kveld så hadde de ordnet med bursdags middagen allikevel. Så det hadde vært en slags blandings middag av 80års feiring og minnestund for tante Hjørdis. Himmelen har fått en ny engel. Hun var en unik person på utsiden og innsiden. Hun var bare rett og slett en fantastisk dame. Hun hadde glød og bare strålte av glede og lykke. Hun hadde kunnskap om alt til å være ei dame på 85år. Hun vil alltid være i våre tanker.
Hun er dypt savnet, og høyt elsket. Vi er uendelig glad i deg tante Hjørdis<3 Hvil i fred! <3
Det er ikke så unormalt å endre seg litt når man har kommet seg inn i et forhold. Jeg snakker ikke om å endre personlighet (selv om det dessverre er noen som gjør det også), men det er jo alltid noen ting som på ett eller annet vis endrer seg. Kanskje det er at man begynner å drikke mindre? Noe man synes var gøy før man fikk kjæreste er plutselig ikke så gøy mer. Det er alle disse småe tingene vi kanskje ikke legger merke til så mye selv, men som de rundt oss legger merke til. Jeg har garantert endret meg på noen måter etter jeg gikk inn i et forhold med Jøran, men det er en spesiell ting jeg har lagt merke til selv. Det er spesielt det med at jeg må ha det ryddig rundt meg, men også at jeg plutselig kan bare la det se litt rotete ut uten at jeg bryr meg for mye om det. Men er ikke lenge jeg lar det være sånn før jeg må gjøre noe med det altså. He he. Jeg var heller ikke flink til å lage mat, men nå tørr jeg å lage retter jeg aldri i verden hadde trodd jeg skulle klare å lage. Kan ikke si at jeg er flink til å lage mat og at jeg elsker det, men jeg har hvert fall blitt flinkere til middagen nå. Dette har litt med hvordan Jøran er også, jeg ble mer lik han der etter at jeg flyttet inn hos han.
Jøran har også fått meg til å like merke Adidas. Han har så mye forskjellige klær fra det merket. Fikk låne ene genseren hans en gang å bare falt pladask. Endte med at jeg kjøpte to stykker. Det merket kunne aldri gamle Astrid tatt på seg, men nå bare elsker jeg det plutselig. Det som er det verste er at han har jo ikke gjort noe veldig spesielt for å få meg til å like det, han har egentlig bare introdusert meg for det uten å kanskje riktig vite det helt selv. Det er egentlig litt morsomt, og ikke minst fascinerende, å se hvordan påvirkningskraft mennesker rundt deg har.
Det er i hvert fall ingen tvil om at Jøran har en stor påvirkningskraft på meg, uten at noen av oss egentlig har lagt merke til det. Før nå da kanskje, he he.
