Hei mine lesere! <3  Nå er det ca 4 måneder nesten siden sist jeg gav ett lyd fra meg her på bloggen. Jeg har nok ikke helt vært ærlig med meg selv på hvordan det egentlig går med meg. Jeg prøver nok veldig hardt å få det til å se ut som at jeg har det bra og det går fint. Men skal jeg nå klype meg hardt i nakken å være ærlig med meg selv og dere, så må jeg nok innrømme at det ikke går så bra. Hovedgrunnen i alt dette er jo at jeg er sykmeldt igjen – eller rettere sagt fortsatt sykmeldt – noe som er litt frustrerende i seg selv. Men jeg får liksom dagene til å gå uansett, merkelig nok. Men jeg kjenner det at det er den biten med å ikke vite i det hele tatt av hva det er som er feil / galt med foten min som er det mest frustrerende oppi det hele. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke gå å tenke så mye på det – men er ikke så lett. Jeg har igjen fått ny beskjed fra legen om at de tror – igjen – at det er noe galt med en nerve. Så derfor har de nå satt meg ny medisin ( for di av dere som lurer, Lyrica) som jeg gikk på i 2 uker før hun doblet dosen min. Denne skal jeg nå da gå på frem til slutten av måneden. Har det ikke blitt bedring til da så mener hun at hun skal sende meg til en smerteklinikk på Ottestad. Jeg har lest litt om den, å dit bare har jeg ikke helt lyst til å dra. Grunnen er fordi at hvorfor skal jeg igjen sitte å prate om de samme tingene og gå gjennom samme prosess med fysio osv, når jeg nettopp har gjort dette. Dessuten så synes jeg oppriktig at det er litt hårreisende av en lege å gi meg medisiner for noe hun ikke 100% er sikker på at det er rett. Da blir jeg litt redd egentlig – for å være ærlig. Men sånn som jeg er da så hører jeg jo på det som blir sagt til meg. Skal jeg nå igjen være ærlig så vil jeg heller at jeg skal bli sendt til nevrologisk avdeling igjen hvor jeg har vært før å hvor de kan se om det er noe forskjell fra jeg var der sist. Og at jeg faktisk litt innerst inne – sprøtt å tenke på – kunne tenke meg å bli lagt inn på sykehus så de får åpnet foten min å sjekket mer grundig hva som er feil inni der. Jeg har for meg at det må være lettere å kunne se hva som er feil ved å åpne foten min, enn å bare se på mr bilder. Jeg tenker at jeg heller vil det, enn at jeg skal drive å bli sendt hit å dit og att og frem uten at noen vet hva det er som feiler meg, å bare gir meg forskjellige svar på hva de tror er galt. Jeg synes det er håpløst at jeg skal gå ut i fra noe de tror og antar enn at de faktisk er 100% sikker på hva det er. Igjen utrolig at de gir meg medisin ( veldig sterk) uten at de er 100% sikker på at det er rett behandling for meg. Skummelt å tenke på!

Igjen da selvom jeg nå har vært sykmeldt en stund, så hadde jeg selv tenkt at dette er jo sikkert en gylden mulighet for å få gjort unna regnskapsoppgaver før jeg melder meg opp til neste steg på den nettbaserte studien min. MEN med et hode som ikke har vært helt til stede som jeg håpet, så er det håpløst å sette seg på “skolebenken”. Det er i hvert fall min erfaring fra tidligere, at hvis jeg har for mye som skjer i livet mitt og for mye tanker som surrer rundt i hodet mitt, så klarer jeg ikke å fokusere på skoleoppgaver å får ikke til noe som helt å ender bare med at man blir frustrert og irritert. Derfor så føler jeg at jeg ikke vil risikere det igjen da, så derfor venter jeg til jeg føler at nå er jeg klar for å sette meg ned med det. Jeg har hatt litt samme med dette her med bloggen. Jeg har hatt så masse ideer og skreve innlegg i hodet mitt når jeg skal legge meg til å sove- typisk – som gjør at jeg bruker lang tid på å sovne. Dagen etter når jeg skal sette meg ned å skrive det jeg skrev i hodet mitt natten før, da kommer det ingenting. Det jeg skulle gjort som jeg ser nå i ettertid er jo at det er da jeg bare skulle ha skrevet det som detter ned i hodet mitt. Faktisk litt sånn som det gjør nå når jeg skriver dette innlegget her. Er ett veldig rotete innlegg, jeg skjønner og ser det, men det er faktisk slik det akkurat nå er i hodet mitt. Veldig frem og tilbake.

Jeg har også sagt til meg selv at jeg i dag egentlig skulle til kontoret til pappa for å få litt dra hjelp til skoleoppgavene, siden det har vært stille for meg der en stund. Så gikk liksom ikke morgenen i dag slik som jeg hadde tenkt. Når jeg våknet så var jeg så trøtt så jeg gav meg selv en time til på øyet – ikke lurt – det ble to timer. Noe som resulterte i at når jeg hadde fått i meg frokost og skulle starte så smått med noe husarbeid, så gikk klokken plutselig så fort, å oppvaskmaskinen er ikke ferdig, å da må jeg sitte her til den er ferdig, å da er jo klokken der at nesten J kommer hjem fra jobb. Så da er det liksom, bortkastet å komme dit for å bare bli med J hjem igjen. Derfor så skal jeg da heller gjøre det imorgen. Jeg har nå allerede skrevet det i kalenderen min, så da kan jeg ikke sluntre unna!

Men litt sånn tilbake til den tiden jeg nå har vært stille. Så har jeg vært en del ute, kanskje ikke så mye som jeg skulle, men har vært ute. Har hatt skikkelig julestemning i desember, hvor vi har feiret med mamma og pappa ( vi har jo annahvert år opplegg) Spist masse god mat og snacks og bare rett å slet kosa meg i jula. Vi har også vært i Göteborg i romjula på hockeykamp, noe som gjorde at jeg ikke ble med til Averøya i år. Så denne gangen ble det nyttårsaften her på Lillehammer, stille å rolig hjemme hos oss selv, men god mat og drikke. Også var det hockeykamp i hallen her også i romjula som jeg fikk vært på.

Jeg har som sagt hatt det fint inni blant det litt deprimerende. Så de dagene i jula hvor jeg hadde det fint så ville jeg bare at det skulle vare så jeg ville nyte det maks, å ikke da bruke tiden på å bare skrive masse innlegg her å ikke være sosial med familien. Jeg prøver å ikke vise at jeg har det litt mørkt, det er vel egentlig på dager og tider slik som nå hvor jeg sitter alene at det kommer mest frem. Ellers om dagene når J er her og jeg er ute blant folk eller er hjemme hos mamma og pappa, så har jeg liksom laget en ytre maske på meg selv om jeg kan kalle det det, hvor jeg liksom ikke viser hvordan det virkelig går med meg da. Men har ikke alle det litt sånn? At det er når man er alene at de værste tankene kan komme, å man egentlig skulle ha pratet med noen – eller jeg da med bloggen, jeg skulle egentlig ha brukt dette som mitt verktøy til å bare få ut all frustrasjon osv. Derfor så har jeg nå kommet frem til at jeg skal være mye mer flinkere til å ta dere med inn i hodet mitt på en måte, ta dere i hvert fall med på disse tankene da som kanskje ikke er så gode. At jeg liksom bruker bloggen som en slags dagbok å bare får ned alle tanker som jeg har. Istedenfor at jeg gjør slik som jeg har gjort nå – stenger dere ute å stenger andre ute også, at jeg bare går å har alle disse tankene inni meg selv – som i bunn og grunn ikke er så bra da.

Vet ikke om dere husker jeg, men jeg har jo slitt litt med magen min i en god stund. Vel etter stor hjelp og veiledning hos en kostholdsveileder, så viser det seg at jeg har irritabel tarm. Derfor så har jeg fått hjelp til lavfoodmap dietten. Den ble jeg ferdig med til jul, slik at jeg har brukt litt i jula på å teste ut igjen noen matvarer som jeg kuttet ut. Kommet frem til at magen er mye bedre, og at jeg faktisk ikke slik sett reagerer på noen varer, er bare det at jeg ikke kan ta eks masse melk eller masse mel, eller masse av begge deler – da reagerer magen min – men ellers så går det helt fint. Kan ta noen produkter laktosefri eller glutenfri inni blant, når jeg vet det er mye melk eller mel som skal i. Så dette løste seg veldig bra, takket være hjelpen jeg fikk med råd og tips.

Jeg kan i hvert fall ærlig innrømme å si at dette her som jeg har gjort nå, å åpne meg slik i dette innlegget her, det var faktisk en lettelse. Utrolig nok. Det er liksom som at det er en byrde som har sluppet taket i skuldrene mine.

Håper dere har en fin dag uansett hva dere gjør <3 Ta vare på hverandre <3 

Blogges senere <3