Nå kommer det ett veldig personlig innlegg om noe som jeg har opplevd opp gjennom hele livet mitt.
Det hele startet med at jeg allerede i første klasse ble mobbet og opp gjennom hele barneskolen, ungdomsskolen og videregående. De første årene så var det det som nå sikkert blir bare kalt for små ting å det er da ikke noe det da kjære deg. Men for ei jente i 1 klasse og opp til 7 klasse så er de små tingene veldig store ting. Veldig sårende og ikke noe morsomt å oppleve i det hele tatt. Det var alt fra brilleslang, du er så dum fordi du ikke kan lese, tissejenta (jeg hadde faktisk problem med blæra mi helt fram til jeg var 15år, så jeg kunne plutselig tisse på meg for ingenting, blæra mi klarte ikke å holde igjen) Når du da blir mobbet for å ha tisset på deg, så er det veldig vondt. De viste det jo ikke, men det var jo en grunn til det. Syns ikke man skal ha rett på å mobbe noen når man har sykdommer eller helseproblemer.
Når jeg går i 5 klasse og en i 7 klasse sier at « Kom hit jeg skal ta deg å knulle deg å lage barn med deg og vi skal gifte oss» Da gikk grensa for meg. Dette sto på en lapp i ene læreboka mi som jeg ikke oppdaget før på lenge. Var noen gutter som hadde fått en gutt som ikke er helt normal til å tro det at det var sånn man kunne skrive til jenter for at de skulle like enn. Men det funker ikke helt. Jeg ble helt fra meg å løp til mamma og pappa å viste de lappen når jeg fant den, da ble læreren på skolen tilkalt også fikk de vite situasjonen.
Jeg har hele livet mitt slitt med lese og skrivevansker, men tok mange år før jeg fikk den hjelpen jeg kunne. Så da når man blir mobbet for at man skriver feil og leser feil da er det ikke så veldig morsomt. På ungdomskolen ble det verre. Jeg var på den tiden en veldig ærlig person, så visst jeg likte en person så gikk jeg bort til vedkommende å sa dette. Det resulterte jo i at de egentlig kunne si å gjøre hva de ville med meg fordi de da trillet meg rundt lille fingeren. Jeg var jo betatt av de, så jeg trudde jo de sa det de sa osv til meg fordi de likte meg, men det var jo bare for at de skulle få en sjans til å komme ned i buksa mi. Dette resulterte igjen med at jentene og guttene gikk rundt å kalte meg for hore, fordi jeg var så lett på tråden mente de. Jeg syntes ikke jeg gjorde noe som helst for at de skulle tro noe sånt, men da bare fordi jeg var så ærlig så fikk jeg tilbake på det værste tenkelige måten.
Jeg ble også gående helt alene en periode. De venninne mine jeg hadde på barneskolen de bare plutselig utstøtte meg når vi begynte på ungdomskolen. Jeg ble så nedfor og lei meg at jeg i en lang periode gruet meg så fælt til å dra på skolen at jeg kastet opp hver morgen. Etter en stund gikk det så langt at jeg måtte si ifra til læreren min hva som foregikk. For jeg begynte å kaste opp på skolen også. Vi alle jentene ble samlet i samme rom for å prate mens guttene fikk ut å lufte seg. Så ble det fortalt til alle jentene hva som er galt. Da sa alle sammen at de ikke kunne se det siden jeg alltid var så blid, men de syns det var noe siden jeg alltid gikk alene. Etter den samtalen ble jeg plutselig tatt imot av noen av de andre jentene som jeg ikke trudde ville være venner med meg. Det gikk heller ikke lang tid før jeg ble tatt imot av en gjeng som jeg syntes virket som den kule gjengen på skolen. De røyket og drakk også sto guttene på skateboard. Men for at jeg skulle bli med i gjengen, så måtte jeg jo røyke og drikke jeg også. Dette var da gruppepress. Jeg godtok det da for at jeg ville være med de kule og hadde det plutselig bra igjen. Men jeg hørte fortsatt dette begrepet billig tøs hele tiden. På videregående så ble det litt mindre mobbing, ikke så åpenlyst hvert fall. Om det ikke kanskje var hensikt at det skulle være mobbing, så følte jeg uansett at jeg ble mobbet hele tiden. Når jeg går også kommer det en gjeng som jeg ser prater og hvor de plutselig snur seg mot meg å ler, peker og hvisker og tisker igjen før de ler kjempe høyt igjen. Det er det værste jeg vet. Det er så vondt. Skjønner enda ikke en dag i dag hva det dreide seg om. Kan fortsatt få en følelse den dag i dag om at folk rundt meg når jeg ser at de stirrer på meg å snur seg å ler, så føler jeg at det er meg de prater om. Ikke sikkert det er det, men det bare virker sånn med måten de oppfører seg på.
Jeg fikk vite da jeg begynte på videregående at han ene i gjengen jeg var med i på ungdomskolen, var blitt ett narkovrak. Han var med i den værste banden i dalen, og da han kom til stor byen Oslo så ble det bare verre. Han har blitt bedre nå. Fått seg dame og barn, men tenker fortsatt det at jeg er egentlig glad for at det ikke ble noe mer av gjengen når vi begynte på videregående. For da hadde faktisk jeg endt opp slik som han. Å det er jeg glad for. Men savner gjengen litt må jeg innrømme. Vi hadde det utrolig morsomt sammen å fant alltid på saker og ting. Han som endte opp med narkotika, var jo en av de jeg var kjæreste med på ungdomskolen, gjennom hele ungdomskolen så bytta jeg på å være sammen med han og to til. Men er jo ikke derfor jeg savner gjengen, men bare det at vi kunne møtes hver dag å bare snakket, det var så herlig. Det er en av de beste minnene jeg har fra ungdomskolen, fordi denne gjengen her støttet meg gjennom tynt og tungt i den værste tiden når jeg ble mobbet. Takk for at dere støttet meg. I dag har jeg det bra, og dere har litt æren for det.
Jeg vet ikke helt hva det egentlig er jeg vil med dette innlegget her, men følte bare litt for å lette på trykket med noe som har vært med meg hele livet mitt faktisk.
Blogges senere <3
